Det frister så jævlig å bare slippe - bare litt er nok! - så trekkes jeg ned i Dypet, til den etterlengta stillheta langt der nede. Det er alt for overveldende her oppe. Alt for lyst, alt for bråkete, jeg bombarderes fra alle kanter, er det egentlig rart jeg er som jeg er?!
Jeg hører jo ikke til her..
Hvorfor, som fisk
ta slik en risk
Stige opp av vann
for å prøve seg på land?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar