Kryptisk om brutte løfter og kort sikte

Jeg bryter løftet mitt igjen i dag.

Det løftet som ble halvhjerta avgitt, men nærmere helhjerta gjennomført. Det løftet som virka så malplassert og saturert i forhold til den myke pastellpaletten rundt, løftet som virka totalt poengløst, men som fortsatt ga meg små forsiktige dytt i sin retning når jeg ville vike unna og gjemme meg.

I dag tillater jeg meg litt sjuk glede. Det er faktisk bedre enn ingen glede, «bare på kort sikt, Isabel», javel, men så har jeg vel litt kort sikte da.

Én jævla dag, og jeg har kontrollen nå, og det er ikke noe jeg bare sier for å få være i fred i den infiserte sjukdomsgrotta mi, det er noe jeg sier fordi jeg føler det, med hele meg. Jeg er faktisk sikker, og det er jeg ytterst sjeldent, spesielt når det kommer til saker omhandlende mitt eget ve og vel.

Dette vil gi meg det jeg trenger for nå, og herregud som jeg trenger det. Det vil faktisk hjelpe meg videre. Noen ganger er man avhengig av en pause for å samle kreftene. Og dette er den pausen jeg har lengta etter.

Ettersom jeg ikke kan forklare dette til deg som jeg ga dette løftet til, og jeg nå bryter det med viten og vilje, innrømmer jeg alt teoretisk sett for hele verden, her, på min egen (feige) måte. Jeg innrømmer alt, men legger meg ikke flat. Jeg burde ikke avgitt det løftet (men når det er sagt; det har hjulpet meg mye. Og det var vel strengt tatt derfor du fikk meg til å love det in the first place, var det ikke?). Jeg er rævhardt imot å avgi løfter man ikke har all intensjon om å holde. Virkelig. Hadde det vært en forening som jobba med å forebygge og motvirke ustødige og brutte løfter, ville jeg vært med og gått med T-skjorter, skrevet under på kampanjer og gjort mitt. (Som igjen tvilsomt hadde vært stort, men tanken teller i hvert fall teoretisk.)

Med et noe friskere tankesett ville jeg ikke lovt det når jeg ikke mente det. Jeg lot det skinne gjennom også, hvor halvhjerta det var, og jeg veit du så det.

Jeg kan ikke legge meg flat, for det jeg mener er riktig å gjøre nå, blir motsatt av det jeg lovte. Og da får man ikke lagt seg særlig flatt, om jeg så hadde prøvd å fake det likevel (noe jeg for så vidt også er imot), ville det syntes uansett. Skitne klumpen meg på strøket duk. Neiass.

Jeg kan ikke beklage det jeg gjør (eller ikke gjør, alt etter hvordan man vrenger det) i dag. Jeg veit at det er det riktige, og det mener jeg virkelig. Men jeg beklager at jeg bryter løftet jeg ga deg. Jeg veit at det er feil, og det mener jeg også like sterkt. Jeg beklager at du følte behovet for å få det løftet avgitt i det hele tatt, det blir for dumt at det skal føles nødvendig for deg, og jeg veit det. (Enda en ting jeg er imot).

Kanskje du veit at løftet brytes, kanskje du vil se videre at jeg greide meg, at jeg tok dette - som du ville sett på som en dum sjanse med én av to dum og dummere utfall - og greide meg likevel, uten å ødelegge.

I tankene mine skal jeg i hvert fall vise deg; dette skal ikke være et av mine endeløse downfalls. Noen ganger står ikke svaret i boka. Noen ganger kjenner man seg selv best.
Dette er en av de gangene.

Takk ♥