(...)
Mitt toleransevindu har nemlig vist seg å være så lite at jeg setter fast den feite ræva mi i det. Som en stranda hval gisper jeg etter pusten mens jeg vrikker flesket desperat i nytteløse forsøk på å komme meg løs.Denne kroppen gjør meg klaustrofobisk, dette livet er for trangt, denne verdenen er for liten for sånne som meg - paradoksalt nok altfor jævla stor til at bittelille meg skal kunne greie å finne fram og for liten til at jeg i det hele tatt hadde kunnet komme meg av flekken uansett hvor langt jeg hadde reist. For jeg gnisser fortsatt ræv fullstendig stuck i dette vinduet, i denne kroppen, som ikke har vært min på lenge, men som likevel fanger meg som det fysiske Selvet jeg ikke greier å akseptere som mitt eget. Dette ubehagelige, rare kostymet sjelen min har kledd seg i. Dette de andre ser og gjenkjenner som meg, selve manifestasjonen på meg selv, med et bankende hjerte og brukbare lunger og alt det andre i, i forsøk på å overbevise om at jeg lever.
 |
2 kommentarer:
Du skriver så ekte og så bra. Det er så vondt å lese hvor vondt du har det og hvor liten plass du har samtidig alt for stor og skummel plass. Kjente meg veldig igjen i dette som du satt så ekte og ærlig ord på, for liten plass i en alt for stor verden.
Håper du kan finne mer plass etterhvert og kjenne deg selv. Jeg sliter veldig med å kjenne meg og min kropp, orker ikke å kjenne meg eller kroppen min.
Gode klemmer til godeste deg <3 <3 <3
Tusen takk for kommentar kjære Lilly. Alltid både godt og vondt å få bekrefta at man ikke er helt aleine med sånne tanker, for det er jo det tankene vil ha en til å føle virker det som, så man skal holde kjeft og la seg bryte enda lenger ned i ensomheta og skammen.
Klemmer tilbake<3
Legg inn en kommentar