Jeg
gikk hjem fra sist time med psykologen med en synkende følelse i
brystet. Timen før hadde det ordet blitt nevnt igjen. Det ordet som
mater makka til Skjelettrottene, tvinger skuldrene opp og øyenbryna
ned.
I N N L E G G E L S E .
Bildene skyter seg fram på netthinna og tar med seg hele denne
dominorekka av håpløshet. Jeg føler meg som en punktert kasteball
i systemet, ingen kan hjelpe meg, jeg er en lost case og ikke verdt
forsøket en gang. For det er ikke mange samtalene jeg har hatt hos
den nye(ste) psykologen før dette ordet kommer opp og bygger mur
rundt meg igjen. Hver gang jeg er noe i nærheta av ærlig, kommer
det.
Jeg forklarer at jeg nødig vil gjennom det igjen, og ganske saklig
hvorfor jeg ikke ser poenget. Hu sier hu forstår, og vil søke meg
inn på en intensiv dagenhet som et alternativ til døgn.
Den neste timen hadde jeg problemer med kommunikasjonen. Ordene
stokka seg og kom ut hulter til bulter, jeg sa for mye av det jeg
ikke burde si og for lite av det som burde bli sagt. Skammen rant
nedover kinnene mine på den delen av hjemturen der ingen kan se meg.
Dagen etter var det masse ubesvarte anrop. Jeg tar aldri telefonen
uansett. Men det var melding også. Og der var det ordet igjen, denne
gangen på SMS. Mobildisplayet fortalte meg at etter forrige time
hadde psykologen tenkt at «innleggelse
kan være riktig»
for meg.
Skammen treffer meg i magen, jeg kjenner ansiktet gløder opp og
kvalmen bølger gjennom kroppen. Jeg greier ikke se på telefonen
mer. Hiver den unna. Hodet ljomer. Faenfaenfaenfaenfaen.
Jeg bestemmer meg for å late som jeg ikke har sett meldinga, helt
til panikken over at de kanskje kommer til å ringe igjen får meg
til å ombestemme meg. Tre røyk seinere har jeg skrevet en SMS om at
det kom litt for brått på til at jeg greier å svare noe fornuftig.
Jeg får beskjed om å tenke litt og gi tilbakemelding. Hjelp.
Jeg ga meg selv frist til over helga
på å komme på noe å svare. Gårsdagen gikk uten at jeg greide å
ta stilling til noe som helst, og det virker som denne dagen har
tenkt å bli en tafatt reprise. Instinktivt har jeg mest lyst til å
be psykologen dra til helvete og avslutte hele behandlingsgreia. Men
sånt har jeg gjort før, og det gikk ikke spesielt bra. Dessuten er
min økonomiske situasjon avhengig av at jeg er i behandling etter
kriterier fra NAV. Og jeg veit jo sjøl også at ingenting blir bedre
av at jeg enda en gang tar den feige ruta og dropper ut. Jeg ønsker
jo å bli bedre, jeg ønsker behandling. Men MÅ behandling absolutt
være synonymt med innleggelse?!
Hjernen har kverna rundt og rundt på
dette i flere dager nå. Jeg er redd for å si nei. Fordi jeg veit at
det kommer til å bli brukt imot meg når jeg mislykkes neste gang.
Fordi jeg har en gnagende følelse av at jeg ikke kommer til å greie
å møte opp til det intensive opplegget på dagenheten om jeg ikke
har en stabilisering på døgn først. Fordi jeg egentlig skjønner
at jeg burde ta imot den hjelpa jeg blir tilbudt.
Det er bare så HELVETES
irriterende at det skal være sånn..!! Og jeg blir så forbanna på
meg sjøl for at jeg alltid skal være så jævla vanskelig. Så redd
og patetisk og lite selvstendig. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg
ikke hadde denne
«refleksjonsevnen»
som tvinger meg til å innse ting, får meg til å forstå at noen
ganger er de vanskeligste valga å ta de riktige. For jeg ender jo
som regel opp med å velge feil uansett. Så da hadde det jo vært
lettere om jeg ikke hadde skjønt at det var feil.
At jeg i hvert fall hadde trodd
at det var riktig, at jeg slapp å innse hvor feig og håpløs
og feil feil FEIL jeg er.
