onsdag 11. november 2015

Innleggelsestanker

Jeg gikk hjem fra sist time med psykologen med en synkende følelse i brystet. Timen før hadde det ordet blitt nevnt igjen. Det ordet som mater makka til Skjelettrottene, tvinger skuldrene opp og øyenbryna ned.
I N N L E G G E L S E .

Bildene skyter seg fram på netthinna og tar med seg hele denne dominorekka av håpløshet. Jeg føler meg som en punktert kasteball i systemet, ingen kan hjelpe meg, jeg er en lost case og ikke verdt forsøket en gang. For det er ikke mange samtalene jeg har hatt hos den nye(ste) psykologen før dette ordet kommer opp og bygger mur rundt meg igjen. Hver gang jeg er noe i nærheta av ærlig, kommer det.
Jeg forklarer at jeg nødig vil gjennom det igjen, og ganske saklig hvorfor jeg ikke ser poenget. Hu sier hu forstår, og vil søke meg inn på en intensiv dagenhet som et alternativ til døgn.

Den neste timen hadde jeg problemer med kommunikasjonen. Ordene stokka seg og kom ut hulter til bulter, jeg sa for mye av det jeg ikke burde si og for lite av det som burde bli sagt. Skammen rant nedover kinnene mine på den delen av hjemturen der ingen kan se meg.
Dagen etter var det masse ubesvarte anrop. Jeg tar aldri telefonen uansett. Men det var melding også. Og der var det ordet igjen, denne gangen på SMS. Mobildisplayet fortalte meg at etter forrige time hadde psykologen tenkt at «innleggelse kan være riktig» for meg.
Skammen treffer meg i magen, jeg kjenner ansiktet gløder opp og kvalmen bølger gjennom kroppen. Jeg greier ikke se på telefonen mer. Hiver den unna. Hodet ljomer. Faenfaenfaenfaenfaen.
Jeg bestemmer meg for å late som jeg ikke har sett meldinga, helt til panikken over at de kanskje kommer til å ringe igjen får meg til å ombestemme meg. Tre røyk seinere har jeg skrevet en SMS om at det kom litt for brått på til at jeg greier å svare noe fornuftig. Jeg får beskjed om å tenke litt og gi tilbakemelding. Hjelp.

Jeg ga meg selv frist til over helga på å komme på noe å svare. Gårsdagen gikk uten at jeg greide å ta stilling til noe som helst, og det virker som denne dagen har tenkt å bli en tafatt reprise. Instinktivt har jeg mest lyst til å be psykologen dra til helvete og avslutte hele behandlingsgreia. Men sånt har jeg gjort før, og det gikk ikke spesielt bra. Dessuten er min økonomiske situasjon avhengig av at jeg er i behandling etter kriterier fra NAV. Og jeg veit jo sjøl også at ingenting blir bedre av at jeg enda en gang tar den feige ruta og dropper ut. Jeg ønsker jo å bli bedre, jeg ønsker behandling. Men MÅ behandling absolutt være synonymt med innleggelse?!

Hjernen har kverna rundt og rundt på dette i flere dager nå. Jeg er redd for å si nei. Fordi jeg veit at det kommer til å bli brukt imot meg når jeg mislykkes neste gang. Fordi jeg har en gnagende følelse av at jeg ikke kommer til å greie å møte opp til det intensive opplegget på dagenheten om jeg ikke har en stabilisering på døgn først. Fordi jeg egentlig skjønner at jeg burde ta imot den hjelpa jeg blir tilbudt.
Det er bare så HELVETES irriterende at det skal være sånn..!! Og jeg blir så forbanna på meg sjøl for at jeg alltid skal være så jævla vanskelig. Så redd og patetisk og lite selvstendig. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg ikke hadde denne «refleksjonsevnen» som tvinger meg til å innse ting, får meg til å forstå at noen ganger er de vanskeligste valga å ta de riktige. For jeg ender jo som regel opp med å velge feil uansett. Så da hadde det jo vært lettere om jeg ikke hadde skjønt at det var feil. At jeg i hvert fall hadde trodd at det var riktig, at jeg slapp å innse hvor feig og håpløs og feil feil FEIL jeg er.



4 kommentarer:

Lilly sa...

Skjønner deg sååå godt i de følelsene når det gjelder innleggelse. Det er så sårbart, ti ganger mer sårbart og skamfullt enn terapisamtaler. Kjenner meg veldig igjen i dette, har selv panikk for innleggelse og syykt mye skam. Det ble også et spørsmål om innleggelse ved forrige terapitime. Ikke mer uforpliktende enn at han spurte om jeg hadde vært innlagt før for behandling av traumene eller om jeg hadde vært innlagt på modum, jeg sa nei og så tror jeg han spurte om hva jeg følte om det eller om det og gav panikk og følelse av å være fanget, noe jeg svarte ja på. Vi rakk ikke snakke mer om det pga timen var over og nå er jeg litt nervøs om det blir et tema videre.

Kan du evt be om mer tid uten innleggelse, si at du vil gi samtaleterapi en sjanse til en periode før innleggelse er tema?. For da er du jo positiv men samtidig som du kjenner etter hva som føles riktig for deg. For om du tar feil så kan det skje uansett, for vi tar valg ut i fra hva vi tror er rett da, kanskje samme valget flere ganger helt til vi er klar til å ta et annet valg.

Noen psykologer er ikke kjempe positive til innleggelse, mens andre omvendt så jeg tror mye handler om hvem man kommer til.

Håper det uansett ordnes seg på en måte som du kjenner hjelper for du fortjener det beste <3 <3 <3 Gode klemmer og tenker veldig på deg, og dine ord og tilbakemeldinger betyr utrolig mye <3 Og beklager rotete svar, litt lost i hodet for tiden. Ville bare få frem at jeg forstår din panikk og skam for kjenner meg så igjen <3

Isabel Behind sa...

Huff, selvfølgelig må det komme på slutten av en time så man kan gå og grue seg og fabulere om hva det kan føre til helt til neste time, om ikke lenger. Håper psykologen din kan ha forståelse for at det kan virke mot sin hensikt å pushe på med sånne skumle ting.:P
Greia er at jeg har jo gått til så utrolig mange psykologer, psykiatere og alskens terapeuter opp gjennom. Før eller siden kommer det alltid til dette ordet - innleggelse - og jeg kjenner at jeg greier ikke stole på dem i det hele tatt for det føles som jeg er for mye for alle, og at de bare vil sende meg vekk til neste instans gjemt bak fine ord som forsvarlighet og ansvar. Veit jeg er overdramatiserende og selvmedlidende, men her på nett og blogg føler jeg at jeg kan være ærlig om det.
Det menes at innleggelsen skal hjelpe å gjøre meg i stand til å motta videre behandling av diverse grunner som jeg jo forstår til en viss grad i hvert fall. Men jeg har i hvert fall fått med behandler på å utsette innleggelse litt, det er da noe, håper bare ikke det biter meg i ræva. Ehem.
Tusen takk for en til av dine varme og gode kommentarer, synd at du skal kjenne deg igjen i dette og håper du også kan få rammer rundt deg som du kjenner er trygge og ikke skremmende!

Thea sa...

Hei du!

Forsår sååå godt at en innleggelse kan virke skremmende. Men er det ikke enda mer skremmende å skulle fortsette slik livet er nå i mange måneder, kanskje år, til?

Hvis du leser det du selv skriver, så tror jeg du inners inne innser hva som vil være riktig. Og jeg tenker at behandleren din ikke hadde foreslått innleggelse dersom h*n ikke hadde ment at det var riktig for deg nå. De aller fleste behandlere ønsker jo så langt det lar seg gjøre å unngå innleggelse.


Jeg har erfaring fra flere innleggelser, så spør meg gjerne om du har noen spørsmål du tenker jeg kan svare på. Eller bare vil lufte for en med litt erfaring ;)

Isabel Behind sa...

Tusen takk for en så hyggelig kommentar. Jeg skjønner hva du sier (virkelig), og setter veldig stor pris på at en vilt fremmed tar seg tid til å skrive så seriøse og omtenksomme ord!
Jeg er rett og slett bare *for* redd for at innleggelse ikke skal fungere på noen bra måte. For jeg føler at jeg ikke "har råd" til noen flere ikke-fruktbare utfordringer nå.
Jeg har selv også erfaringer fra diverse innleggelser, og selv om det har vært noen gode også, så er jeg redd for at det negative skal gjenta seg. Plassen jeg blir tilbudt nå er på en åpen post på frivillig basis, og sist jeg var på den posten ble jeg pressa til ytterpunktet. Da jeg ville skrive meg ut etter halvveis gjennomført løp ble det møtt med veldig stor motstand, og jeg følte at de forsøkte å skremme meg til å bli og holde meg der selv om det var frivillig. Og de gikk virkelig inn for å gjøre det vanskelig for meg å komme meg derfra (til og med rent praktisk).
Altså, jeg kan forstå at om man ikke vil anbefale en pasient å skrive seg ut så er det viktig å formidle det til pasienten og kanskje forsøke å overtale osv., og at det er for pasienten sin skyld og alt det der. Men jeg føler at de dro det alt for langt, og fikk meg til å ikke stole på dem og føle meg forsøkt fanga og sykeliggjort.
Akkurat *det* føler jeg IKKE at jeg trenger akkurat nå. (Egentlig ikke noensinne.)
Og ja, det kan jo hende at alt blir annerledes og gull, grønne skoger, regnbuer og eventuelt enhjørninger denne gangen, og det hadde jo vært direkte fantastisk. Hvis jeg hadde visst at det hadde vært verd det er det (nesten) ikke grenser for hva jeg hadde vært villig til å dra meg gjennom. Meeen tør jeg ta sjansen på det..?
Huff. Jeg tror jeg er for realistisk/pessimistisk?/pinglete.